Det finnes de som aldri har råd til å donere noe til fattigdom. Som aldri klarer å tenke på annet enn seg selv, i stedet for fellesskapet. Jeg lurer på hva som ligger bak den grådige tankegangen – siden mange av de ikke har vokst opp i fattige hjem, og fått mye de ikke trenger i livet sitt.
De månedene jeg ikke donerer vekk penger, så har jeg som regel ikke tenkt på det. Jeg trenger en påminnelse for å gi bort sedlene mine. Jeg har overhodet ikke noe problem med å se vekk 3-500 i måneden, uansett. Har jeg råd til å kjøpe dyr mat, konsertbilletter, ferieturer og klær, så har jeg faen meg råd til å hjelpe andre.
Hvorfor er enkelte så gnien? Hva er det egentlig som gir dere retten til å sitte på pengehaugen deres? Dere kan kjøpe en dyr parfyme, kjøre en dyr BMW, men skal kjøpe det billigste på matbutikken, og krangle på priser – eller komme i dårlig humør fordi sixpacken med øl kosta dere 20 kr mer enn forventet.
Sånne folk – er en del av millionæreliten som ikke donerer mye penger i dag. Enten de er studenter eller mangemillionærer, så har de den grådige tankegangen. Jeg har virkelig ikke mye til overs for slike i teorien, men omgås sikkert med flere av de.
Men den dagen DU blir ufør, eller mister jobben – og står der uten noe som helst, så forventer vel du at fellesskapet skal stille opp for deg? Tross at du gjorde narr av de som gikk til NAV, tross at du gjorde narr av de som ikke kom seg noe vei i livet?
Jeg blir kvalm av slike som DEG. Måtte du bli arbeidsledig, miste alle pengene dine, havne på fortauskanten på Karl Johan og bli der resten av livet ditt.
Amen!