Jeg har mye på min dislike-liste. Høyt oppe, er folk som lever av å kritisere andre sin musikksmak, og gjerne gjøre narr i samme slengen. Musikk er noe som engasjerer og opptar mange. Musikk er en stor del av hverdagen, og livet vårt. Det er utrolig hvor provoserte og irrasjonelle folk kan bli, i heftige diskusjoner om musikk.
Jeg har alltid hørt på mye rart. Jeg er veldig periodisk og intens – og dermed blir artistene og bandene jeg hører på spilt på repeat i flere uker av gangen, før jeg går over på noe nytt. Jeg anså meg selv som tidenes største fan av Westlife i den perioden de albumene ble voldtatt i cd-spilleren, mens mine foreldre og enkelte rundt meg, sukket og ristet på hodet. Da jeg hadde spilt i hjel Westlife, var det Backstreet Boys som stod for tur. Dette ble et mer permanent forhold, og jeg er fortsatt glad i Backstreet Boys sin musikk i dag. Etter det har jeg reist gjennom pop, rock, metal, r&b, hiphop, rap, country og nesten alt du kan finne.
Så har du disse premieidiotene som elsker å føle seg smartere enn oss gjennomsnittlige musikkelskere. Vi som ikke gidder å analysere sjangeren, låtmaterialet og produksjonen. Vi som tar musikken som den er, og blir solgt til musikken. Hva faen er galt med dere? Jeg skjønner at dere ikke har et liv, når dere må plage oss som liker det vi liker. Men for all del, dere der ute som lever av å disse og trykke ned de som liker Britney Spears, kan spise navleloen dere sikkert ikke har vasket ut, fordi dere er så opptatt av og ha langt fett hår dere kan headbange med på metalkonserter, mens dere brøler av fryd over blodet som spruter fra sauehodet en jubelidiot på scenen kastet ut til dere.
Jeg har aldri orket å diskutere med slike folk. Siden de kan minne litt om psykopater til tider, er det ikke et poeng i å hive seg ut i ordkrig med dem. Du oppnår som regel ingenting i hele tatt. Det som er synd, er at ikke alle forstår dette, og dermed velger å fortsette ordkrigen – i håp om å vinne over dem. Men man må huske på at en psykopat ikke lar noen vinne i sitt hode. Uansett hva du sier og argumenterer med, vil psykopaten se krigen som en ny seier.
Jeg er glad for at jeg kom over denne såkalte psykopatien for musikk, og nå hører på det som tiltaler meg. Vi har vel alle en gang vært sånn, at bare rock er best, eller bare pop. Og jeg skammer meg over at Britney, Westlife og til og med noen Michael Jackson-album fortsatt ligger nedstøvet på “roterommet” hjemme i Trøndelag.
jeg vet ikke, men jeg føler at dette er veldig norsk der rock er best og der alt annet suger heftig, lol. Jeg vet at jeg er et pop/rnb-alibi for noen allerede hahaha:))
Noen liker å beskrive seg selv med musikk, der hva slags musikk man liker blir såpass viktig at man velger kjærste og venner etter det. For meg har det aldri vært helt sånn, og glad er jeg for det for da har jeg blitt introdusert for så mye forskjellig musikk som jeg kanskje ikke hadde blitt ellers hvis jeg kun hang sammens med de som liker pop/rnb.
Eh.. Du klager da på musikken min hele tia.
Jeg uttrykker meg selv veldig ofte gjennom musikk. Jeg analyserer noen ganger opp og ned i mente, og koser meg med tekstene. Uttrykker meg veldig ofte via de også. Jeg tror det er viktig å kunne analysere det meste ved musikk, så lenge det ikke blir på et alt for stort nivå, så man faktisk glemmer å lytte til helheten av den.
Har vært innom mange forskjellige sjangre selv, og den dag i dag kan jeg ta meg selv i å sitte og høre på “Tamagotchi” med Daze, bare fordi den fenger og gir meg gode minner til “gamledager”. Selv om låta i seg selv er søppel, tvers igjennom. Man må ikke ta musikk så høytidelig.
Det er vanvittig mye crap i musikkverdenen, men man skal likevel være åpen for det meste synes jeg. Den dagen man kun fokuserer på én sjanger, og én sjanger only for å vedlikeholde et image, da har man tapt.
Jeg elsker musikk i sin helhet, og jeg elsker musikken jeg elsker. Om det så må være en klissete Britneylåt, eller en god gammel A1 “slager”, så får det være så. Musikk gjør godt! Hurra